Direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester

Postet i EU

EU vil i harmoniseringens navn forringe forbrukerbeskyttelsen i en rekke land Like siden de finansielle tjenestene ble tatt ut av det generelle fjernsalgsdirektiv, har det vært voldsom kritikk av Europa-kommisjonen bl.a. fra Forbrukerrådet. Rådet er derfor glade for at Kommisionen endelig har fremsatt et direktivutkast om fjernsalg av finansielle tjenester. Direktivet om fjernsalg av finansielle tjenester er nødvendig for å sikre at vanlige forbrukere kan dra fordel av det indre markedet for finansielle tjenester. Men utkastet er ikke godt nok, skriver Forbrukerrådet til Justitsministeriet. Beskyttelsesnivået er slett ikke høyt nok. Reellt vil direktivet medføre en mindre en mindre beskyttelse av forbrukerne enn den allerede eksisterende lovgivningen i mange land. En vedtak av direktivet som et harmoniseringsdirektiv er derfor et alvorlig skritt ned av baker for forbrukerbeskyttelsen. Høringsuttalelser til Justitsministeriet vedrørende direktivforslag om fjernsalg av finansielle tjenesteytelser 17.06.2002 EU vil i harmoniseringens navn forringe forbrukerbeskyttelsen i en rekke land Justitsministeriet har i brev av 27. november 1998 anmodet om Forbrukerrådets kommentarer til direktivforslag om fjernsalg av finansielle tjenesteytelser. I brev av 22. desember 1998 anmodet Forbrukerrådet om utsettelse, da Forbrukerrådet fant det nødvendig at Justitsministeriet foretok en vurdering av hvilke lovgivningsmessige konsekvenser direktivet har for gjeldende dansk rett. Forbrukerrådet fikk utsettelse til 5. februar 1999. Det er Forbrukerrådets oppfatning, at direktivet om fjernsalg av finansielle tjenesteytelser er nødvendig for å sikre at det indre markedet kan komme til å fungere for vanlige forbrukere. Like siden de finansielle tjenestene ble tatt ut av det generelle fjernsalgsdirektiv har Forbrukerrådet ved gjentatt leiligheter, bl.a. i forbindelse med Kommissionens grønnbok om finansielle tjenesteytelser, gjentatt sitt kravet om gjennomføring av et direktiv for området vedrørende finansielle tjenester. Sett i den lyset skal Forbrukerrådet hilse Kommissionens initiativ velkommen. Forbrukerrådet har likevel flere kritiske kommentarer dels vedrørende direktivets overordnede utforming, dels vedrørende de enkelte bestemmelsene. Forbrukerrådet finner ikke at beskyttelsesnivået i forslaget til direktivet er tilstrekkelig høyt til at det på noen måte kan være rimelig å utarbeide direktivet som et harmoniseringsdirektiv. Som det blir pekt på, vil direktivet gripe dypt inn i gjeldende nasjonal lovgivning, sammenlikne Justitsministeriets notat til Folketingets Europaudvalg av 19. januar, og i flere tilfeller vil direktivet medføre forringelser vedr. returretten, forsåvidt angår forsikringer i forhold til i dag. Slik vil den generelle returretten bli innskrenket til bare å gjelde, når særlige forutsetninger er tilstede, og forbrukeren kan bli møtt med et økonomisk motkrav, hvis forbrukeren gjør returretten gjeldende. Forbrukerrådet finner det videre mer betenkelig, at det første forbrukersbeskyttelsedirektivet, som gjennomføres som et sharmoniseringsdirektiv, reellt medfører en mindre beskyttelse av forbrukerne enn den allerede eksisterende lovgivningen i mange land. En vedtak av direktivet som et sharmoniseringsdirektiv er derfor et alvorlig skritt ned av baker for forbrukersbeskyttelsen. Gjennomføringen av direktivet som et harmoniseringsdirektiv forekommer videre uhensiktsmessig ut fra en betraktning om at fjernsalget av finansielle tjenester er i sin vorden, og man derfor neppe kan ha et klart overblikk over de problemene som utviklingen hen imot et større salg av finansielle tjenester via fjernkommunikationsmidl vil kunne gi anledning til i relasjon til forbrukerne. Direktivets form vil gjøre det vanskeligere å justere lovgivning i forhold til de problemene som måtte oppstå på dette ganske nye markedet. Endelig skal det generell merkes, at bestemmelsene vedr. betenkningstid og returrett, dvs. artikkel 3 og artikkel 4, forekommer mer uoverskuelige og kan gi store problemer i den praktiske hverdagen for forbrukerne. Sondringen imellom betenkningstid og egentlig returrett er ny i forhold til den angerregelen som gjelder ifølge det generelle direktivet om fjernsalg. Det er videre uheldig, at det gjelder forskjellige regler vedrørende anger for finansielle tjenesteytelser og vanlige varer, som er omfattet av det generelle fjernsalgsdirektiv, og det kan gi anledning til forvirring hos forbrukerne og alt annet like en svekkelse av forbrukernes rettsstilling. En forhastet inngåelse av en finansiell avtale eller en inntasting ved en feil kan ha vidtgående konsekvenser for en forbruker. Dette sammenholdt med de finansielle produktenes kompleksitet bør føre til en klar, allmenn gjeldende returrett på det finansielle området i direktivet. Kommentarer til de enkelte artiklene: Artikkel 1: Avgrensningen av anvendelsesområdet i stk. 2 er uklar og åpen for fortolkninger. Artikkel 2: Av litra A) fremgår det, at en avtale vedr. fjernssalg skal være inngått «som ledd i et salgssystem eller som ledd i et system til levering av tjenesteytelser organisert for å være omfattet av direktivet». Denne avgrensning som gjenfinnes i det generelle fjernsalgsdirektiv, er aldeles uhensiktsmessig i et sharmoniseringsdirektiv. Avgrensningen betyr, at avtaler, som ikke inngås «som ledd i salgssystem m.v.», ikke vil ikke være omfattet. Det forekommer innlysende, at det vil være situasjoner, hvor det vil være umulig for forbrukeren å vurdere om avtaleinngåelse skjer «som ledd i et salgsystem», og om han slik er omfattet av direktivets beskyttelseregler eller ikke. Det eneste, som vil være klart for forbrukeren, er avtalesituasjonen, dvs. den forholdet at avtalen skjer ved hjelp av bruken av fjernkommunikationsteknik. Det forekommer også klart, at leverandøren vil ha et insentiv til å hevde at en gitt avtale ikke var ledd i et salgssystem m.v., hvis forbrukeren skulle ønske å gjøre sin retursretten gjeldende. Derfor bør alle former for avtaler, det inngås via fjernkommunikationsteknik, være omfattet av direktivets forbrukersbeskyttelse. Ad litra B) bør det uttrykkelig fremgå, at bankkort er omfattet av bankkortloven. Ad litra F) skal det merkes, at Forbrukerrådet har forståelse for at man i forbindelse med fjernsalgstransaktion tilstreber å bruke de nye teknologiske mulighetene for blant annet avtalevilkår. Forbrukerrådet finner det imidlertid helt avgjørende at overførelse skjer på en måte, som dels sikrer forbrukerens informasjonsbehov, dels et behov for dokumentasjon i forbindelse med en eventuell tvist med den finansielle leverandøren. Det må derfor sikres, at vilkårene oversendes i et format, som til hver en tid vil kunne leses av forbrukeren. Dessuten er det avgjørende at det ikke sent skal kunne reises tvil om dokumentets riktighet. Derfor bør avtalevilkårene forsynes med en digital signatur. Endelig er det viktig å understreke at forbrukeren skal kunne bestemme, på hvilken måte avtalevilkårene skal sendes frem. Artikkel 4: Artikkel 4 handler om returrett etter avtalens inngåelse. Hovedregelen er, at forbrukeren ikke har mulighet for å angre en avtale om ervervelse av finansielle tjenester, med mindre de spesielle forholdene, sammenlikne stk. 1 og stk. 2, er oppfylt. Av stk. 1 fremgår det, at forbrukeren har mulighet for å angre avtalen, såfremt han på tidspunktet for avtalens inngåelse ikke har mottatt et eksemplar av avtalen. Den finansielle tjenesteleverandøren har slik et stort insentiv til å sende frem avtalevilkårene forut for avtalens inngåelse, hvilket alt annet like er positivt. Det er imidlertid lett å forestille seg situasjoner, hvor framsendingen av avtalevilkårene forut for avtaleinngåelse ikke i seg selv vil gi forbrukerne mulighet for å gjennomgå avtalevilkårene i detaljer. Eksempelvis kunne man forestille seg at avtalevilkårene fremgikk av avtalebekreftelsen ved avtaler inngått på internettet. Da selve mediet legger opp til raske og kanskje forhastet beslutninger, vil en forbruker ved å bekrefte avtalen avskjære seg fra en videre mulighet for å angre. Direktivet forholder seg ikke til denne problematikken. Det fremgår videre, at for å angre vilkårene skal avtalen være inngått på forbrukerens foranledning. Det reiser selvfølgelig spørsmålet om noe som gjelder, hvis avtalen er inngått på leverandørs foranledning. Forbrukerrådet kan ikke se noen grunn til at avtaler, inngått på leverandørs foranledning, ikke skulle være omfattet av returretten. Av stk. 2 fremgår det, at det gjelder en særlig returrett, hvis avtalen er inngått innen utløpet av den omtalt betenkningstiden, og forbrukeren på «illojal vis» er blitt tilskyndet til å inngå avtalen. Forskjellen i forhold til stk. 1 er, at det ikke lengre er noen frist for når angeren i tilfelle vil kunne skje. Formuleringen reiser flere problemstillinger. For det første er det vanskelig å vurdere, noe som ligger i begrepet «illojal vis». Forbrukeren vil i tilfelle kunne bli nødt til å gå til domstolene for å påvise at han er blitt påvirket på «illojal vis», og generell må det forventes, at det kan være vanskelig å løfte bevisbyrden. Derfor bør det i tilfelle gjelde en omvendt bevisbyrde, så leverandøren skal dokumentere at det ikke er skjedd påvirkning på «illojal vis». Videre forekommer det urimelig, at såfremt forbrukeren er blitt påvirket på «illojal vis» av leverandøren, alene vil kunne angre, såfremt avtalen er inngått innen utløpet av betenkningstid. Det er ikke noe, som forhindrer den finansielle leverandøren i å forsøke å «presse» forbrukeren til å avta et finansielt produkt også etter utløpet av betenkningstiden. Derfor kan man forestille seg, at to forbrukere, som har vært utsatt for den samme illojale påvirkningen fra leverandørens side, ville være forskjellig stilt, hvis de har inngått avtalen før og etter utløpet av betenkningstiden. Forbrukerrådet skal i den forbindelsen henlede oppmerksomheten på avtalelovens §36, hvoretter en avtale kan tilsidesettes helt eller delvis, hvis det vil være urimelig eller i strid med redelig handlemåte å gjøre avtalen gjeldende uten å forholde seg til hvor lang tid det er gått fra mottakelse av avtalevilkårene og avtalens inngåelse. Av stk. 4 fremgår det, at en avtale om kjøp av finansielle ytelser, som er betalt på kreditt grunne avtale mellom tredjemann og leverandøren, oppheves, såfremt angeren skjer i henhold til stk. 1. Angeren innebærer at forbrukeren også opphever kredittavtalen, uten å skulle betale kostnader derved. Forbrukerrådet finner det umiddelbar vanskelig å forstå hvorfor det ikke skal gjelde samme bestemmelser, såfremt forbrukeren på «illojal vis» er blitt tilskyndet til å inngå den vedkommende avtalen. Artikkel 5: Av stk. 1 fremgår det, at en forbruker, som gjør sin returretten gjeldende i henhold til hele artikkel 4, bare er forpliktet til å betale for den delen av den finansielle ytelsen som faktisk er levert. Det innebærer en forringelse i forhold til gjeldende dansk lovgivning, hvor forbrukeren kan angre kjøp av forsikring uten å skulle betale kostnadene derved. Hvis direktivet blir gjennomført i sin nåværende ordlyden, vil det bety, at en forbruker, som rekvirerer en skadeforsikring, som løper fra avtaletidspunktet, ved en senere anger vil bli pålagt utgifter for de opp til 14 dagene, forsikringen har vært gjeldende. Forbrukerrådet forstår stk. 2 slik, at eventuelle etableringskostnader, stempelkostnad, skatter, avgifter som kreves i forbindelse med låntaking, tegning av forsikring m.v. skal fordeles utover hele engasjementets forventet løpetid, slik at forbrukeren alene skal betale en forholdsmessig andel, svarende til de dagene forbrukeren har hatt mulighet for å disponere over det finansielle godet. Ut fra en umiddelbar vurdering forekommer formuleringen av stk. 3 for løs. Forbrukerne har ingen forutsetninger for å vite hva «rimelig tid» er i f.eks. Frankrike. Det må derfor innsettes et maksimalt antall dager for når beløpet skal være refundert. Det kunne f.eks. være 14 dager etter at forbrukeren har gitt leverandøren beskjed. Artikkel 6: Artikkel 6 inneholder bestemmelser om at leverandøren skal opplyse forbrukeren om betenkningstid og returrett. Forbrukerrådet foreslår at det presiseres, at denne opplysningen skal gis skriftlig i forbindelse med framsendingen av vilkårene for avtalen. Artikkel 7: Det er avgjørende, at forbrukeren selv kan velge hvordan den skriftlige kommunikasjonen skal foregå. Det skal gjøres oppmerksom på at forbrukeren ikke nødvendigvis bestiller ytelsen fra sin egen PC-en, hvorfor en overssending av avtalevilkår via PC til harddisken kan være problematisk, hvis forbrukeren f.eks. bestiller forsikringsytelsen elektrisitet. lign. fra en PC på et bibliotek eller fra sin arbeidssplassen. Artikkel 8: Artikkel 8 inneholder bestemmelser om indisponible tjenesteytelser, dvs. tjenesteytelser som ikke kan leveres helt eller delvis. Det forekommer paradoksalt, at forbrukerne er bundet av en avtaleinngåelse, med mindre forutsetningene i artikkel 4 er oppfylt, mens den finansielle leverandøren bare ved en melding om at tjenesten er indisponibel og tilbakebetaling av mottatt beløp, kan fragå en inngått avtale. Forbrukerrådet finner ikke at den finansielle tjenesteleverandøren skal ha mulighet for å fragå en inngått avtale, med mindre det kan begrunnes i de forutsetningene avtalen er inngått etter. Artikkel 10: Av stk. 2 fremgår det, at den enkelte medlemstaten kan velge å implementere bestemmelser om uanmodet henvendelser som en oPT-IN modell, hvor forbrukeren skal gi sitt samtykket til å bli kontaktet telefonisk m.v., og en OPT-OUT modell, hvor forbrukeren kan kontaktes uanmodet, med mindre forbrukeren uttrykkelig har motsatt seg det. oPT-IN modellen svarer til dørssalglovens bestemmelser vedrørende forbud mot uanmodet henvendelse m.v.. Forbrukerrådet er av den oppfatningen at OPT-IN modell er klart å foretrekke. OPT-IN modellen vil bl.a. sikrer at forsikringsselskapene forhindres i å henvende seg uanmodet til forbrukerne. Forbrukerrådet har den holdningen at det ikke lengre eksisterer en begrunnelse for å gi forsikringsselskapene adgang til dette. Forbrukerrådet anser det for øvrig for viktig å være oppmerksom på, at bruken av en aggressiv markedsføring, hvor såvel midler som innhold går tett på forbrukerne blir mer og mer vanlig. Det er derfor Forbrukerrådets klare holdning, at forbrukerne skal sikres størst mulig beskyttelse derfor via OPT-IN modellen. Det er umiddelbar vanskelig å vurdere, noe som ligger i begrepet «automatiske oppkallssystem». Artikkel 12: Av stk. 3 fremgår det, at medlemsstatene skal tilskynde de offentlige og private klageorganene til at samarbeide ved løsning av grenseoverskridende tvister. Det er en illusjon å forestille seg at medlemsstatenes tilskyndelse vil være tilstrekkelig til å sikre forbrukerne effektive klagemuligheter på tvers av landegrensene. Avslutningsvis skal det opplyses at Forbrukerrådet har erfart at ett eller flere medlemsland har fremsatt ønsker om å unnta realkredittområdet fra direktivet. Forbrukerrådet skal på det skarpen ta avstand fra at man innskrenker direktivets anvendelsesområde.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.

Forbrukslån Lån inntil 350.000. Du kan nå låne fra 25.000 til 350.000 med rente fra 8,99% (9,59%). Søknadsskjemaet fylles ut på få minutter og du får umiddelbart svar på hva vi kan tilby deg. Søk her! Les om lån		Kredittkort Rentefritt kredittkort i opp til 6 uker - du får bonuspoeng hver gang du handler. Søk her! Cashback og flere fordeler! Les om kredittkort