SKATT

Skatt, økonomiske ytelser, i praksis pengeytelser, som av stat og kommune pålegges borgerne uten at disse får direkte motytelser. Skatters berettigelse er gitt i og med at man anerkjenner staten som en organisasjon, hvor medlemmene er forpliktet til å medvirke til statsformålene. Allerede Adam Smith oppstilte fire grunnsetninger: 1) Skattene må være fast bestemt og frie for vilkårlighet; 2) enhver skatt bør innkreves på den tid og på den måte som antas å være den mest bekvemme for skattyteren; 3) oppebørselsomkostningene bør reduseres til det minst mulige; og 4) skatter bør så vidt gjørlig legges på inntekten etter evnen.

Skattene har i dag et tredobbelt formål: De skal dekke fellesskapets utgifter, de skal være et middel til økonomisk utjevning mellom innbyggerne og de skal virke styrende på innbyggernes økonomiske atferd. De har også vesentlig betydning for den samlede økonomiske politikk.

Før den annen verdenskrig stilte man vesentlig følgende krav til skatten: et såkalt eksistensminimum bør være skattefritt. For inntekter som går ut over dette minimum bør skatten være stigende etter skatteevnen, som beror på inntektens størrelse og skattyterens forsørgelsesbyrde. Dette kan oppnås ved progressive skattesatser, som i Norge ved beskatningen til staten. Beskatningen bør også ta hensyn til inntektens natur, således bør inntekt av formue rammes hardere enn inntekt av personlig arbeid. Vår formuesskatt tok opprinnelig vesentlig sikte på dette. Videre måtte man stille det krav til skattene at de regelmessig må kunne bæres av inntekten, slik at formuen kan holdes urørt. Skattene måtte heller ikke i urimelig grad hindre ny kapitaldannelse. Etter den annen verdenskrig er imidlertid skattene mer ansett som et ledd i den sosiale og økonomiske politikk som har vært ført med sikte på inntektsutjevning mellom personer og næringer, regulering av næringslivet og dermed beskjeftigelse, bosetting m.m.

Typer skatt

I Norge betales det skatt på formue og inntekt både til kommune, fylkeskommune og stat. Stortinget fastsetter hvert år i statsskattevedtaket hvem som er skattepliktig og skattenes størrelse. Vedtakene har henvisning til lover hvor de nærmere regler er angitt. Kommunestyrene fastsetter hvert år skatteprosenten innen grenser som angitt i loven eller i et stortingsvedtak.

Skatter som blir fordelt på borgerne ved en utskrivning, kalles direkte skatter. Skatter som blir knyttet til visse handlinger (innførsel, forbruk, omsetning m.m.) kalles indirekte skatter. For å skaffe seg inntekter, og for å regulere forbruket av visse varer, bruker staten også avgifter og subsidier. I de senere år har det vært lagt til grunn at uheldige virkninger av høy, direkte nettobeskatning bør begrunne en reduksjon av de direkte skatter, eventuelt til fordel for de indirekte. Det anføres at den politikk som føres på så mange vis virker inntektsutjevnende, slik at direkte skatter ikke lenger er nødvendig i samme grad. Også ved en indirekte beskatning, subsidier og barnetrygd er det mulig å oppnå en ikke liten grad av progressivitet. Det var bl.a. slike betraktninger som lå til grunn for den store skatteomleggingen i 1970.

Forskuddsskatt

Etter skattebetalingsloven av 21. november 1952 skal alle personlige skattepliktige betale forskudd på formues- og inntektsskatt samt trygdeavgifter. Arbeidsgiveren plikter å trekke skatt ved utbetaling av lønn o.l. ytelser. Trekkets størrelse fremgår av et skattekort som lønnstageren får utstedt. Trekk foretas etter tabell eller med en angitt prosent av lønnsbeløpet. For næringsinntekt og kapitalinntekt av betydning blir det utskrevet forskuddsskatt. Formuen og inntekten ved siste ligning legges vanligvis til grunn ved utskrivningen av denne. Trekk og innbetalte forskudd blir avregnet mot den endelige skatt som er fastsatt ved en ligning etter årets utløp, og ved skatteoppgjøret blir det innkrevd restskatt eller utbetalt overskytende beløp.

Skattereformer

Den omfattende skattereformen i 1992 var i hovedsak en reform av inntektsskatten, både den som betales av personer og den som betales av foretak (selskaper). Bakgrunnen var den utviklingen som hadde funnet sted i 1970- og 1980-årene, med økning av skattesatser samtidig som det foregikk en stadig uthuling av skattegrunnlaget ved at det ble gitt fradrag i inntekten som innebar utsettelse med skattebetalingen (skattekreditter). Det vesentlige i reformen var en avskaffelse av de fleste skattekredittene, bl.a. ved reduksjon i mulighetene for å avskrive driftsmidler og for å avsette inntekt betinget skattefritt. Et sentralt element i reformen var også en revisjon av selskapsbeskatningen, både beskatningen av aksje-, kommanditt- og ansvarlige selskaper.

For alminnelig inntekt (et nettoinntektsbegrep som beregnes både for personer og selskaper) ble det fastsatt en flat skattesats, som er 28 %. Selskapene betaler bare 28 % i skatt, og eierne slapp dobbeltbeskatning ved at det ikke skulle betales skatt på utbytte etter at selskapet hadde betalt skatt av overskuddet. På arbeidsinntekt ble det imidlertid i tillegg utlignet en trygdeavgift og for høyere inntekter også toppskatt, slik at høyeste skattesats er om lag 50 %. For at disse skattene skulle treffe all arbeidsinntekt, ble det fastsatt særskilte regler om deling av næringsinntekt (delingsmodellen).

Den nye skattereformen 2004–06 foretok endringer i næringsbeskatningen, der prinsippet var at næringsvirksomheter skulle skattlegges etter samme grunnprinsipper uavhengig av organisasjonsform. Det ble også opprettet et nytt aksjonærregister. Delingsmodellen ble avløst av en helt nytt regelsett for aksjonærer som medførte beskatning på aksjeutbytte og skatt på gevinst utover et såkalt “skjermingsfradrag”. Hovedformålet ved den nye akjsonærmodellen var å redusere forskjellen i beskatning av kaptial og arbeid ved å beskatte utbytte ut over et visst nivå som alminnelig inntekt. Aksjonærmodellen gjelder bare personlige aksjonærer; for andre aksjeeiere (f.eks. aksjeselskap) er det innført en fritaksmetode som i hovedsak fritar selskapene for skatt. Det ble også foretatt visse endringer i skattereglene for landbruket, samt enkelte endringer i skattleggingen av bolig, bil og særfradrag, bl.a. ble fordelsbeskatningen ved bruk av egen bolig og fritidsbolig opphevet.

Lover

I Norge reguleres beskatning av et omfattende lovverk; noen av de viktigste skattelovene er: lov om skatt av formue og inntekt (skatteloven) av 18. august 1911 (med en rekke endringslover), lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952, lov om eiendomsskatt til kommunene av 6. juni 1975, lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.m. av 13. juni. 1975, lov om ligningsforvaltning (ligningsloven) av 13. juni 1980 og lov om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) av 20. juli 1991.

Historikk

Leidangsskatten fra 1100-tallet er den eldste kjente skatten i Norge. Med Magnus Lagabøtes landslov (1270-årene) ble denne skatten omgjort fra personskatt til en fast skatt på eiendom (se leidang og landskyld). En annen skatt fra slutten av 1200-tallet er vissøre, som også var en eiendomskatt. Fra middelalderen kjenner vi også veitsle, som innebar fritt underhold for kongen og hans følge i det distrikt hvor de oppholdt seg på reise. Etter hvert ble veitsle en fast skatt. Disse skattene ble betalt i naturalier.

Fra 1500-tallet ble odelsskatt og leilendingsskatt ilagt henholdsvis jordeiere og jordleiere. På 1600-tallet kom det en rekke ekstraskatter; den viktigste av disse, landskatten, gikk fra 1620-årene over til å bli en fast skatt. Den kalles senere unionsskatt og fra 1640-årene kontribusjonen. I 1665 ble det opprettet en landsdekkende skattematrikkel, som avløste jordebøkene som inntil da hadde tjent som eiendomsregistre ved innkreving av eiendomsskatt. I Norge liksom i Danmark utviklet matrikkelen seg på grunnlag av landskylden, dvs. avgiften på jordeiendom opprinnelig betalt i naturalier; i matrikkelen ble angitt hva hver eiendom på den måten måtte yte. Byskatt til kronen og stadsskatt til byene ble pålagt byborgerne på 1600-tallet. Formannskapslovene av 1837 medførte en avvikling av landskatten og kommunene fikk anledning til å kreve inn fattigskatt og skoleskatt.

Veksten i offentlige utgifter medførte et behov for økt direkte beskatning, og ved skatteloven av 1882 ble direkte kommuneskatt på eiendom, formue og inntekt innført. Direkte statsskatt på formue og inntekt kom i 1892; fra 1895 ble inntektsskatten progressiv. Fra 1976 skal inntektsskatt også betales til fylkeskommunen. I dag er det fortsatt lov av 18. aug. 1911 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) som gir retningslinjer for den direkte beskatningen. 1957 ble skatt av årets inntekt innført, praktisert som en forskuddsordning med endelig avregning året etter at inntekten er opptjent.

Fra 1930-årene har omsetningsskatter vært et vesentlig element i skattesystemet. Dette ble sterkt utbygd fra 1970, da merverdiavgiften ble innført. En spesiell skatt er petroleumsskatten, som fra 1960-årene er knyttet til virksomhet på den norske delen av kontinentalsokkelen.

Inntektsskatt, skatt som beregnes av en fastsatt inntekt. Det skjelnes skattemessig mellom alminnelig inntekt og personinntekt.
Alminnelig inntekt

Er et nettoinntektsbegrep som beregnes både for personer og selskaper og omfatter inntekt vunnet ved arbeid, kapital og virksomhet, minus fradragsberettigede utgifter. Alminnelig inntekt skattelegges med en flat skatt på 28 % og er grunnlag for beregning av kommune- og fylkesskatt. For personer i Finnmark og Nord-Troms er satsen 24,5 %.

Personinntekt

Er inntekt av personlig utført arbeid og pensjon. Dette er en bruttoskatt hvor det ikke gis fradrag. Personinntekten gir grunnlaget for beregning av trygdeavgift og toppskatt.

De nærmere regler om utligningen er gitt i skatteloven av 18. august 1911 med tilleggslover.

Historikk

Den moderne inntektsbeskatning kan føres tilbake til Napoleonskrigenes tid. Før den tid forelå ikke forutsetningene for å gjennomføre en nettoinntektsbeskatning på noenlunde rettferdig måte. I tiden etter 1814 ble det i Norge utlignet fattigskatt og skoleskatt. Det alminnelige fordelingsgrunnlag var på landet matrikkelen, og i byene de faste eiendommer etter takst. Etter hvert ble det alminnelig å utligne en del av skattene på formue og inntekt. Inntektsskatt har siden 1882 vært obligatorisk skatteform ved kommuneligningen. Fra 1892 har det også vært utlignet inntektsskatt til staten. Fra 1976 skal inntektsskatt også betales til fylkeskommunen.

Delingsmodellen, skatterettslig modell som går ut på deling av næringsinntekt i personinntekt og kapitalinntekt; del av Skattereformen 1992. Modellen gjelder enmannsforetak, samt selskaper hvor aksjonærene/andelshaverne deltar aktivt i driften og til sammen eier minst 2/3 av selskapet. Aksje eller andel som eies av den aktives nærstående teller med. Det er bare personinntekten som ilegges toppskatt/trygdeavgift. Hensikten er å unngå at næringsdrivende slipper unna skatt ved å ta ut lite lønn (og relativt mer utbytte, som beskattes lavere) og ved å føre sine aktiviteter inn i selskapet. Uklarhetene dreier seg bl.a. om beregningsgrunnlaget for denne beskatningen, som er svært komplisert. Kritikerne hevder også at delingsmodellen i realiteten er en ekstraskatt for småbedrifter, særlig familiebedrifter.

Petroleumsbeskatning, bygger på reglene for den ordinære bedriftsbeskatningen. Pga. den ekstraordinære lønnsomheten ved utvinning av petroleum er det i tillegg utformet en særskatt på denne typen næringsvirksomhet. Den ordinære skattesatsen er som på land, 28 %. Særskatten blir fastsatt av Stortinget årlig; siden 1992 har den vært på 50 %. Sokkelselskapenes marginalskatt er dermed 78 %. Det er spesielle fradragsregler, bl.a. en friinntekt på 7,5 % over fire år. I tillegg er det spesielle bestemmelser om normpriser, avskrivningsregler osv. I tillegg til beskatningen kommer også avgifter knyttet til petroleumsvirksomheten, som produksjonsavgift, arealavgift og CO2-avgift.

Bestemmelsene om petroleumsbeskatning er fastsatt i en egen lov, Lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv. av 13. juni 1975, med senere endringer.

Toppskatt, progressiv bruttoskatt på personinntekt. Satsene for personlig skatteytere var 2006 på 9 % (7 % i Nord-Troms og Finnmark) for den delen av inntekten som overstiger 394 000 kr og 12 % for den del av inntekten som overstiger 750 000 kr. Både prosentsatser og innslagspunkt endrer seg hyppig.

Trygdeavgift, avgift som gjennom inntektsbeskatning bidrar til finansiering av folketrygden. Alle som omfattes av folketrygden, må betale trygdeavgift. Avgiften fastsettes i prosent av personinntekt og beregnes etter tre ulike satser avhengig av inntektens art og skattyterens alder. Stortinget fastsetter årlig satsene for trygdeavgift. 2006 var prosentsatsene slik: den laveste satsen (pensjonssatsen): 3,0 prosent; mellomsatsen (lønnssatsen, og næringsinntekt i jordbruk, skogbruk og fiske): 7,8 prosent; høy sats (næringssatsen): 10,7 prosent. Den som et år har lavere personinntekt i næring enn 29 600 kroner, er fritatt for å betale trygdeavgift. Avgiften skal ikke utgjøre mer enn 25 prosent av den delen som overstiger fribeløpet.