EU

Eu er en viktig institusjon når det gjelder europas pengepolitikk. Her finner du artikler og tekster om Eu`s disposisjoner.

Den europeiske union. EU, regional samarbeidsorganisasjon i Europa, nåværende navn fra 1993. Etter undertegnelsen av Romatraktaten 1957 ble Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC, Fellesmarkedet) opprettet fra 1958 av seks vesteuropeiske land («de indre seks»): Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Forbundsrepublikken Tyskland (daværende Vest-Tyskland). 1967 ble de tre fellesskapene – Det europeiske kull- og stålfellesskap (Kull- og stålunionen), Det europeiske økonomiske fellesskap (Fellesmarkedet) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) – slått sammen til De europeiske fellesskap (EF). Enhetsakten av 1986 inneholdt beslutningsprosedyrer for å lette overgangen til det indre marked, som ble opprettet i 1993. Samme år la Maastricht-avtalen grunnlaget for den politiske og den økonomiske unionen (ØMU). Fellesvalutaen euro ble innført i 2002. Amsterdam-avtalen av 1999 styrket Europaparlamentets, dvs. de folkevalgtes, stilling, mens Nice-traktaten av 2000 la til rette for utvidelse av unionen med en rekke land fra Øst- og Sør-Europa. I 2004 ble det enighet om en grunnlovstraktat som samler hele EUs rettsgrunnlag og med målsetninger om en bedre forankring av EU i befolkningen. Grunnlovstraktaten formaliserte også Europaflagget, med 12 gule stjerner i sirkel på blå bunn, Europadagen 9. mai og «Ode an die Freude» («Gledeshymnen») fra Beethovens 9. symfoni som «Europasangen».

Fra slutten av 1960-årene har EF/EU vært åpen for utvidelse. Storbritannia, Irland og Danmark ble medlemmer 1973, Hellas 1981, Spania og Portugal 1986 og Sverige, Finland og Østerrike 1995. Utvidelsen i 2004 omfattet Polen, Ungarn, Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, og Malta. Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Tyrkia og Kroatia hadde status som kandidatland. Makedonia søkte om medlemskap i 2004. Norge har to ganger forhandlet om medlemskap, men i folkeavstemningene 1972 og 1994 ble det flertall mot medlemskap.

Reformtraktaten I 2007 feiret EU sitt 50-årsjubileum og overvant samtidig krisen omkring grunnlovstraktaten. Den nye og slankere Reformtraktaten steg opp av grunnlovsprosessens ruiner. Gjennombruddet for den nye traktaten kom på toppmøtet i juni, og i Lisboa i desember 2007 kunne dokumentet signeres av EU-landenes 27 regjeringssjefer. Avgjørende for utfallet ble forbundskansler Angela Merkels reisende interndiplomati under den tyske formannskapsperioden, første halvår 2007, mens hennes portugisiske etterfølger besørget sluttetappen – med den uoffisielle betegnelsen Lisboa-traktaten som synlig bevis.

Til forskjell fra det ambisiøse forslaget til grunnlovstraktat er den kompromisspregede reformtraktaten renset for symboler av typen EU-flagget (12 gule stjerner på blå bunn), EU-hymnen (Beethovens «Ode an die Freude») og EU-dagen (9. mai). Fjerningen av en passus om «fri og uhindret konkurranse», etter krav fra Frankrikes nye president Nicolas Sarkozy, var ment å dempe den markedsliberale profilen – men fremstod kanskje like mye som et eksempel på at traktaten gir rom for ulike tolkninger ut fra nasjonale politiske behov. Men om det er lite som pekte mot et Europas Forente Stater, brakte Reformtraktaten neppe noen vidtrekkende avklaring i spørsmålet om EUs videre utvikling.

Hovedsiktemålet var imidlertid å tilpasse EUs institusjoner og beslutningsprosesser til en union som er utvidet fra 15 til 27 land, og hvor stadig nye anmelder ønske om fremtidig medlemskap. En supplerende målsetning går ut på å «bringe EU nærmere folket», noe som ble løftet frem etter folkeavstemningene i Frankrike og Nederland i 2005. I den påfølgende fasen ble imidlertid «eliten i Brussel» kritisert for angivelig mindre åpenhet under utformingen av Reformtraktaten enn i grunnlovsprosessen, og for at teksten ikke var blitt enklere å tilegne seg for lesere flest.

Her er hovedpunktene i Reformtraktaten: – Ministerrådet skal fatte sine vedtak med dobbelt flertall, dvs. minst 55 % av medlemslandene, som må ha minst 65 % av EUs befolkning. Dette trer i kraft fullt ut fra 2017, med en overgangsordning de siste tre årene.

– Antallet kommissærer reduseres fra 27 (én fra hvert land) til 15, ved en rotasjonsordning.

– Flertallsavgjørelse innføres i en lang rekke saker, mens vetoadgangen reduseres. Storbritannia har fått en omfattende reservasjonsadgang.

– Det europeiske råd (EU-toppmøtene) blir en fast institusjon, ledet av en president som velges for 2,5 år. Fortsatt halvårlig, roterende formannskap, men bare for «vanlige» ministermøter (ikke toppmøter).

– Det etableres en stilling som utenrikspolitisk koordinator – «Høy representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk»

– til å opptre på EUs vegne i internasjonale fora. (Storbritannia nedla veto mot betegnelsen «utenriksminister», og medlemslandene beholder vetoretten i utenriks- og sikkerhetspolitikk).

– Europaparlamentet får mer reell makt, og samtidig 35 færre mandater – nå 750. Også nasjonalforsamlingene i hvert enkelt land øker sin makt i forholdet til EU.

Den havarerte grunnlovstrakraten rakk å bli ratifisert av 18 medlemsland, bl.a. Tyskland, Spania og Finland, mens ni land utsatte, avstod eller forkastet den i folkeavstemning. Spørsmålet om hvorvidt også den nye traktaten skulle legges ut til folkeavstemning, vakte strid flere land, ikke minst i Storbritannia hvor EU-skepsisen synes å være på fremmarsj. I Danmark avlyste statsminister Anders Fogh Rasmussen en signalisert avstemning, etter en ekspertutredning som konkluderte med at det juridisk sett ikke var nødvendig, ettersom traktaten ikke innebærer noen ny suverenitetsavståelse.

Generelt innen EU ble det argumentert med at det ville være uklart om et «ja» eller «nei» skulle omfatte alle punktene i den omfattende traktatteksten, og hvor mange nye avstemningsrunder et «nei» eventuelt ville kreve. Bare Irland vedok å holde ny folkeavstemning, det eneste landet med en grunnlov som eksplisitt krever det. Irene sa et klart nei til traktaten i folkeavstemningen i juni. Etter kjøreplanen skulle alle medlemsland ratifisere Reformtraktaten i løpet av 2008, men etter det irske nei-vedtaket er dens videre skjebne per sommeren 2008 fortsatt uviss.